Thomas tenker og forteller

Opplevelser og tanker fra dagliglivet som til en viss grad preges av redusert syn.

Kun en helt vanlig blomst

  • Posted on: 15 April 2015
  • By: Thomas Haugen

Bare en av blomstene i bedet

Lyset fra solen sved seg inn i øynene mine. Det varte i et lite sekund mens jeg passerte lysstripen som kom fra de store vinduene i etasjen over.Diva fikk beskjed om å ta til venstre, men hun nølte.
Nølingen var ikke overraskende for meg. Vanligvis fulgte vi retningen i strak linje helt frem til heisen. Det var rutinen. I dag måtte rutinen brytes.

Er det jeg som er gal?

  • Posted on: 20 November 2014
  • By: Thomas Haugen

Hadde han snakket til meg?
Stemmen hadde vært vennlig, men også bestemt.
«Unnskyld» hadde han sagt.

Nei, det var nok ikke til meg.
Rundt meg fannt folk sine plasser. Selv om de fleste nok hadde ventet innendørs minst noen minutter kunne jeg kjenne kulden de hadde dratt med seg fra høsten utenfor.

Jeg plasserte sekken og selen på fanget. Det var en innøvd manøver som sikret at jeg tok minst mulig plass. På gulvet lå Diva, og jeg kunne høre henne snuse inn luktene fra alle medpassasjerene som nå hadde fallt til ro rundt oss.

Øyeblikkets mangfold.

  • Posted on: 14 October 2014
  • By: Thomas Haugen

Øyeblikkets mangfold.

Det hadde skjedd igjen.
Det som ikke skulle skje. Ikke måtte skje.

Hendelsen hadde satt meg helt ut.
Rundt meg suste mennesker. Mennesker i form av ord, ringende mobiler og hastende skritt
I mitt indre kaos fikk jeg tak i en sårt tiltrengt positiv tanke.
Heldigvis skjedde det her, og ikke noen meter lenger ned. Da hadde vi vært innefor dørene.

Mens tankene om nederlag dundret mellom hårfestet og magen rotet jeg rundt i lommene. Raske fingre jaktet på en pose.

Skjermteppet er på.

  • Posted on: 27 July 2014
  • By: Thomas Haugen

Jeg var fremme.
Godt plassert på riktig sted.

Stokken hadde glidd frem og tilbake langs det glatte gulvet i drøyt hundre meter før jeg skrådde mot venstre.
Retningsendringen kom i det jeg hørte susingen fra ventilasjonsanlegget. Mitt kjære holdepunkt.

Små vibrasjoner steg opp langs stokken og over i håndflaten min. Signalet på at jeg nå var nær det taktile underlaget. Det ligger der for å advare slike som meg om at nå var jeg svært nær perrongkanten.

Høy puls.

  • Posted on: 22 July 2014
  • By: Thomas Haugen

Pulsen hamret seg gjennom kroppen.

Den dunket i hodet, og gjorde seg også bemerket i brystkassen. Den var en kroppsdel som nå gjorde sitt beste for å trekke inn nok luft.
Hendene mine hvilte på lårene. Det glatte stoffet i buksen var nesten svalende, men de varme håndflatene sved seg tilsynelatende gjennom stoffet.

Rollebyttet.

  • Posted on: 2 July 2014
  • By: Thomas Haugen

Skjelvende tok den tak i meg.
Hånden hennes berørte min.
Med ett var vi koblet sammen.

Rundt oss hylte det fra maskiner. Biler og trikker dundret forbi, både fra venstre og fra høyre.
Voksne menn ropte til hverandre gjennom ulydene skapt av nok et veiarbeid i Oslos gater.

Mine urolige føtter skled sakte frem og tilbake på det gruslagte underlaget. Asfalten var erstattet av denne porøse og grove massen.

Høflighet og grenser.

  • Posted on: 29 June 2014
  • By: Thomas Haugen

Det kom et par gloser med negativt selvsnakk samtidig som jeg ruslet ned fortauet.
På vei hjem.

Hvorfor glapp det?
Jeg visste det ville komme. Opplevelsen var tilsvarende den jeg hadde hatt med henne tidligere.

Til og med de siste minuttene før hun kom hadde jeg benyttet til lett mental trening. Setninger hadde blitt pugget, og jeg følte meg klar.
Planen hadde vært å ta initiativet fra første ordveksling.

Til tross for det hadde jeg feiget ut.
Hvorfor?

Barnehagen.

  • Posted on: 26 June 2014
  • By: Thomas Haugen

Stokken glir langs kanten som markerer skillet mellom grøften og asfalten.Det er en enkel, om ikke etter læreboka, måte å orientere meg på.
Sola varmer mine bare overarmer, og steker på min mørke skjorte og svarte jeans.

I tillegg til stokken bruker jeg føttene til å kjenne om veien går flatt, heller opp eller ned.
Gjennom de to årene jeg har bodd her har jeg fått til en god teknikk for å holde retningen, og dermed kan tempoet være ganske høyt. Spesielt for en blind mann med dårlig kondisjon.

Sider